av Olav Sataslåtten

Syver Einarsson Moen var født 26.09. 1884, og han gikk bort i 1970. Foreldrene hans var Einar Eilevsson Skomakarmoen (Hagajordet) og Mari Knutsdtr. Lappegard. Han gikk i lære hos den kjente skomakeren Knut Øyno i to vintre, og dro deretter til Drammen og var der ei stund for lære finere skomakerarbeid.

Syver med kona Marthe. Foto: Ål bygdearkiv.

Syver Einarsen var i Amerika fra 1908 til 1916. Der drev han som murer og snekker om somrene, og som skogskar om vintrene. Deretter gikk han i urmakerlære der borte, og de siste årene drev urmakerforretning i N. Dakota. Der drev han da med verkstedet om dagene og gikk politi om natta et års tid. Men denne politiarbeidet tok på nervene. Det ble sagt at det var dog litt for hardt selv for en mann som Syver. De ville ha han til sheriff i byen men det nektet han. På en utstilling over urmakerarbeid i byen Minot fikk han førstepremie for fremragende arbeid og tittelen «Beste urmaker i Dakota».

Bilte i avisa Fremtiden 1949av Syver i verkstaden. Foto truleg tatt av Paul Breiehagen

Våren 1917 ble han gift med Marthe Vangen, og de bosatte seg på Sundre, hvor han senere har bodd sammen med huslyden sin. I den første tiden etter at han kom hjem jobbet han som vegarbeider, deretter med håndverk av alle slag. Urmakerarbeidet sluttet han etter hvert med. Han begynte da med skomakerarbeid, graveringsarbeid og reparasjoner av ymse slag. Hallingknivene hans var viden kjent.

Foto: ©Berit Haugen

I forbindelse med Einarsens 63 års dag skrev en nabo i Hallingdølen at «Einarsen er av dei menneske ein umogeleg kan tenkja seg forutan i grannelaget. Når eitkvart treng vøling og vanlege menneske står heilt opprådde, så veit Einarsen mest alltid ei råd. Det kan sjå umogeleg ut, men Einarsen kjenner ikke ordet nei. Han skal sjå på det, seier han, men når ein kjem og skal henta slike ting att, så har ikkje Einarsen berre sett. Han har fiksa og vølt og arbeidet er alltid både godt og fint».

Foto: ©Olav A Myro

Einarsen bygde seg et lite verksted ved siden av huset til familien nordøst på Sundre. Der holdt han til tidlig fra morgenen til sene kvelden. Det var alltid nok arbeid, og folk gikk stadig inn og ut, leverte og hentet».

Foto: ©Olav A Myro

Paul Breiehagen skriver i Fremtiden i 1949 at Syver også klunket en del på fela, «og der kan man få høre noen av de eldste slåttene vi har i dalen». Einarsen var medlem av Ål spelemannslag, som var aktivt fra 1932 til 1938. Møteboka gir i årsberetningen for 1934 opplysning om at laget dro på en biltur til Hans Nestegard i Holshagen i Hol 8. juli det året. I Ål bygdearkiv er bevart et bilde fra dette besøket. Ved å skille ut de personene på dette bildet som er fra Ål, kan man dermed utlede hvilke medlemmer laget hadde. Av spelemenn fra Ål er avbildet: Torstein Olsen, Ola Hågensen Viken, Eilev Stave, Louis Noss, Sataøen, Lars T Strand, Nils Gjeldokk, Aslak Sandestølen, Tolleiv Noss og Syver Einarsen. Kombinerer vi opplysninger i møteboka med bildet fra Holshagen kan vi fastslå at laget i hvert fall hadde følgende medlemmer: Olav Langehaug, Torstein Olsen, Ola Lien, Ola Perstølen, Nils Gjeldokk, Georg Thune, Eirik Breie, Sevat Sataøen, Lars Tollefsen Strand, Lars Gjeldokk, Eilev Stave, Ola Hågensen Viken, Louis Noss, Aslak Sandestølen,Tolleiv Noss og Syver Einarsen.

Syver Einarsen ytterst til venstre i fremste rad. Hos Hans Nestegard i Holshaga 1934. Foto: Grøvo. Eigar: Hol bygdearkiv.

Lars Opsata gir en skildring av Einarsen på dragspel i boka «Gofa minnest og fortel», der han er kalt Syver Moen:

«Me sprang frampå ein haug der me såg betre nedi Krokane, og då såg me folk som dreiv på. Sume reiv brisk og rabb og kasta det saman i haugar, andre kom og bar det frampå Dansarflåta og hivde på gøyva. So steig det tjukk røyk som fortalde at no var det dans i Kroko. Gøyva var innbjodinga til dansen. Men jamen var dragspelet alt kome, ein og annan tonen kom flytande med verdraget. Me stod og lydde, – _ men dei som var, var ovende vene. Eg tykte at eg aldri hadde høyrt so vene tonar før. Og eg glæymde meg bort til eg berre stod og lydde. «Det er nok han Syver Moen som læt,» tenkte eg, «han har dragspel, og han er god til å låte.» Eg hadde ofte stade ved Dansarfeten heime og lydt på når han Iet. Men då var tonane høge og harde, no var dei milde og mjuke. Og nådde dei ikkje fram, so høyrde eg dei likevel, og då so usegiande fint at eg aldri hadde trudt at so vene låtar fanst. Eg vart ståande og Iye».

Og so gjekk dansen att: «Å huttemeg tu Vesle – Kari Rud, du skal få danse metta di du.» Men om eit bil sette han Knut spelet ifrå seg og sa at no ville han danse, so no lyt du koma, Syver. Og han Syver Moen let seg ikkje beda på det. Han hadde nok hug til å prøve nyespelet. Han sette seg på steinane, tredde på stroppane og let fingrane leike litt med prillone for liksom å bli kjent med dei. Og so sette han i og let 1905 slik eg trur at eg aldri har høyrt han korkje før eller seinare. Mest alle som var på Dansarflåta, dansa, og me gyplingane som sat på tubba vår borti myrkanten, saup inn tonane som fløymde rundt oss i den blåe sumarnatta. Han Syver måtte kunne ein bråte med låttar. For han var ikkje meir enn sovidt ferdig med ein, so tok han ein ny».

Foto: ©Berit Haugen

Om eit bil byttest spelemennene på att, og han Knut tok spelet. Og hadde me meint at han Syver var beste spelemannen i stad då han let 1905, so tok me no til å tru at kanskje han Knut var endå betre der han sat og let Dordeilåtten. Det er ein sers ven lått med mange vrange vek og låter. Og han Knut let han so fint at me vart sitjande med open munn og berre Iye. Dei kappast nok litt om å vera best til å låte, han Knut og han Syver. Når ein hadde dansa eit bil, og so over spelet att, sette han alltid i med ein av dei beste låttane. Me tykte det var ille då ein av gutane kunne fortelja at han Syver snart ville reise til Amerika». Ut fra dette kan vi fastslå at denne hendinga fant sted før Einarsen dro til Amerika i 1908.

Det finnes opptak i Ål bygdearkiv der Einarsen spiller slåtter på munnharpe og blokkfløyte. Du finner dem her:
https://aalbygdearkiv.locloudhosting.net/collection-tree

Stor takk til Berit Haugen og Olav A Myro som har lånt bilder til denne artikkelen.